Jeg er en pingle når det kommer til å si i fra til naboer om det er noe jeg er misfornøyd med. så omtrent siden jeg flytta inn har jeg bare funnet meg i at det går fremmede folk på utsia vinduene her å lusker når det er mørkt. Men i dag når jeg høte de i grusen stakk jeg hue ut og sa at de ikke hadde noe på min uteplass å gjøre å glo inn i vinduene.
Nei, de leita ette naboen da. Om de kjenner han så burde vel vite hvor han bor. Og uansett så burde de ha folkeskikk nok til å ikke luske rundt å glane på plasser de ikke hører hjemme.
Han fyren jeg snakka til slang noe frekkheter jeg ikke het fikk med meg hva var. Hva er vitsen med å bli frekk i tryne fordi jeg sier at fremmede ikke har noe på plassen min å gjør?
Jeg har flytta ut i stua også, fordi det er så mye styr om natta med at de flyr inn å ut på toppen. (han har inngang over mitt soveromsvindu) Men jeg går ikke å snakker med naboen.. Har ikke lyst til å virke som en sur nabo.. Ikke mer enn nødvendig jaffal.
Men det med folk som tråkker på uteplassen min og glane inn vinduene syns jeg rett og slett er ekkelt, og syns ikke noe om det enkelt og greit. I sommer så var det faktisk noen som stakk huet inn i gangen og leita etter han på toppen mens jeg, ex'n og foreldrene mine satt på utsia.
Jeg bare.. "Ehm, hva gjør dere?"
Ikke noe beklagelse eller noe, når de skjønte at de stakk huet i min leilighet som vi stod på plenen til. (er faktisk ikke vanskelig å skjønne hvilken plass som tilhører hvor her.)
Årh, irritasjon som jeg prøver å bare bite i meg..
Er altså ikke sur nå heller bare så det er sagt, bare litt overgitt... Og jeg burde vel si i fra til naboen om at jeg hadde sett til om han sa i fra til vennene sine at de ikke skulle snoke rundt her og sånn... Men, jeg unngår den delen..
søndag 30. oktober 2011
Kan jo ikke ha det greit for lenge om gangen.
Nei, nå har jeg tenkt masse, skrevet masse og tatt vekk igjen.
Jeg er regelrett forbanna, men vil ikke synke ned på det nivået noen der ute ønsker at jeg skal.
Jeg må bare få sagt at jeg blir regelrett FORBANNA. Og er det kamp man vil ha, så er det bare å starte, jeg gir meg ikke. Jeg kjemper. Med alt jeg eier og har.
Jeg er regelrett forbanna, men vil ikke synke ned på det nivået noen der ute ønsker at jeg skal.
Jeg må bare få sagt at jeg blir regelrett FORBANNA. Og er det kamp man vil ha, så er det bare å starte, jeg gir meg ikke. Jeg kjemper. Med alt jeg eier og har.
Without you
i can’t win, i can’t reign
i will never win this game
without you, without you
i am lost, i am vain,
i will never be the same
without you, without you
i will never make it by
without you, without you
i can’t rest, i can’t fight
all i need is you and i
without you
without you
oh, oh, oh!
you! you! you!
without
you! you! you!
without you
can’t erase, so i’ll take blame
but i can’t accept that we’re estranged
without you, without you
i can’t quit now, this can’t be right
i can’t take one more sleepless night
without you, without you
i won’t soar, i won’t climb
if you’re not here, i’m paralyzed
without you, without you
i can’t look, i’m so blind
i lost my heart, i lost my mind
without you
without you
oh, oh, oh!
you! you! you!
without
you! you! you!
without you
i am lost, i am vain,
i will never be the same
without you, without you
without you
lørdag 29. oktober 2011
Oi, va en stund redd for at jeg skulle bli frisk.
Ikke så lenge siden så var jeg gørr forkjøla, med feber og heile sullamidten.
Var ett øyeblikk nå redd for at jeg skulle være frisk nå -.-
I går våkna jeg med sår hals, og i dag våkner jeg med å hoste ett ekkelt slimhoste og med gørr vondt i hode.
Tydeligvis, så syns kroppen min det er veldig morsomt å være dårlig. (blir jeg verre med slimhosta så _skal_ jeg til en lege å få meg noe cosylan. (hostesaft.)
Muligens ut i kveld å kikke litt igjen,
Skal hvertfall ha ett lager av ibux med meg overalt jeg skal i nærmeste fremtid. :P
Hurra for det!
Alfie!
Var ett øyeblikk nå redd for at jeg skulle være frisk nå -.-
I går våkna jeg med sår hals, og i dag våkner jeg med å hoste ett ekkelt slimhoste og med gørr vondt i hode.
Tydeligvis, så syns kroppen min det er veldig morsomt å være dårlig. (blir jeg verre med slimhosta så _skal_ jeg til en lege å få meg noe cosylan. (hostesaft.)
Muligens ut i kveld å kikke litt igjen,
Skal hvertfall ha ett lager av ibux med meg overalt jeg skal i nærmeste fremtid. :P
Hurra for det!
Alfie!
Gjengen min.
Vært med gjengen min! Vi har faktisk ikke gjort noe spennende i det hele tatt, men herregud som vi har ledd, skikkelig koffert humor, har ikke sett folka på lenge, og det er merkelig å kjenne at noe som har mangla plutselig detter på plass.
Forhåpentligvis blir det noe "bikkjetreff" med noen i morra, var snakk om det, men aner jo ikke hva vi kommer fram til i morra. Ellers så ser jeg de antageligvis uten bikkjer i morra kveld. :P
Jeg er trøtt, vondt i hode og utslitt trøtt. Men skal stappe i meg noe for før jeg går å kveiler.
Om vi treffes på dagen med bikkjene i morra vil jeg knipse litt bilder av hundene. Så kanskje det kommer ut noe bilder på natt til søndag eller søndagskveld.
Hode mitt har hatt fri i noen timer i kveld, og det har vært godt.
Herlig gjeng, med en sinnsyk humor jeg bare digger. =)
Forhåpentligvis blir det noe "bikkjetreff" med noen i morra, var snakk om det, men aner jo ikke hva vi kommer fram til i morra. Ellers så ser jeg de antageligvis uten bikkjer i morra kveld. :P
Jeg er trøtt, vondt i hode og utslitt trøtt. Men skal stappe i meg noe for før jeg går å kveiler.
Om vi treffes på dagen med bikkjene i morra vil jeg knipse litt bilder av hundene. Så kanskje det kommer ut noe bilder på natt til søndag eller søndagskveld.
Hode mitt har hatt fri i noen timer i kveld, og det har vært godt.
Herlig gjeng, med en sinnsyk humor jeg bare digger. =)
fredag 28. oktober 2011
Freak! Eller bare meg selv. (bilde)
Ja, er no nesten det jeg er. :P
Og da tenker jeg på hvordan folk kanskje ser på meg da, selvom jeg ikke vet. Jeg har bare mine egene tanker om det folk kanskje tenker når de stirrer på meg.
Jeg har en kjærlighet for tattoveringer og piercinger. Nå har jeg 8tattoveringer og 7 piercinger, der 5 av de er midt i tryne mitt. Og det siser seg selv at barn syns dette ser spesielt ut så de glaner, og det bare smiler jeg. Derimot, når folk på min alder og eldre glaner mens vi passerer tilfeldig på gata, da mener jeg glane som at huet snur mens de går andre veien. De tror jeg tenker sitt om meg. Og kanskje enda mer om jeg går med to unger som kaller meg mamma. Jeg er jo bare meg selv, og ser helt normal ut for barna mine.
Vel, jeg ser _egentlig_ helt normal ut. Her er mine piercinger.
Cheeks, medusa, tunga (men den ser man jo ikke hele tia :P ) og septum.
Har utvida høyre øre til 8mm (om ikke jeg husker feil) og venstre holder jeg på med, men kun kommet til 4mm.
Ingen av tattoveingene mine kan syns om jeg ha på meg lange ermer.
Pappa har 9 tattoveringer, og jeg vil gjerne ha fler enn han, selv synes han at jeg har mer enn nok nå siden jeg er jente :P Menmen, han sier aldri ett vondt eller galt ord om meg og blekket eller piercingene mine. Han legger faktisk ikke merke til om jeg får ny piercing lenger. Er bare en månedstid siden jeg kom med medusa nysatt, ingen merka noe før jeg sa det selv :P
På tross av at jeg har alt jeg har av kroppsmodifikasjoner, så ønsker jeg meg mer. Får ikke nok.
Og jeg har en grusom sprøyteskrekk.
Gruer meg alltid fælt når jeg skal ta noe nytt, men trekker meg aldri., er det derimot snakk om en liten blodprøve må jeg overtales lenge, og jeg sipper! :P Jeg syns bare det er vittig, det synes ikke leger og sykepleiere :P
Jeg var hos psykologen min i dag også, tro ho prøvde seg på en få meg sinna metode, men det funker dårlig.
Blir jeg sur på folk blir jeg ofte unnvikende og lukker meg i mitt eget lille skall. Kommer fram igjen når det passer meg selv.
Selvom jeg er sur så slutter jeg ikke å gå dit, har time igjen til onsdag og får tett oppfølgning siden jeg har tatt samlivsbruddet så tungt, og siden jeg legger så mye skyld på meg selv uten å vite 100% at det er min feil.
Ja, jeg har faktisk trengt ordentlig oppfølgning, pga den intense kjærligheten jeg har for drømmemannen og for sjokket jeg fikk over bruddet.. Alt rundt det. Begynte hos psykolog før dette skjedde, men fikk ekstra oppfølgning etter det skjedde.
I kveld har jeg barnefri, ungene er hos faren sin. Gud å de gleda seg til å se pappan sin igjen, de snakker kun om han når det nærmer seg samvær og uka etter samværet har vært. Så når de koser seg hos pappan sin og familien på farsiden, skal jeg benytte sjansen til å ut å glane og kjøre litt med ei venninne. Lenge siden jeg har sett ho, alt for lenge siden egentlig. Skal bli digg å henge med ho igjen.
Skal også benytte barnefrien til å gå masse tur med bikkja i skogen lenge. Bare meg og bamse!
Kom over ett bilde fra første dagen hans i vårt hjem forresseten, det er tatt med webcam så er litt dårlig, men jøsseland så liten han er der! SEEEEEEE! :P
Oppi sofaen og greier :P 8 uker 11kg
Alfiie!
Og da tenker jeg på hvordan folk kanskje ser på meg da, selvom jeg ikke vet. Jeg har bare mine egene tanker om det folk kanskje tenker når de stirrer på meg.
Jeg har en kjærlighet for tattoveringer og piercinger. Nå har jeg 8tattoveringer og 7 piercinger, der 5 av de er midt i tryne mitt. Og det siser seg selv at barn syns dette ser spesielt ut så de glaner, og det bare smiler jeg. Derimot, når folk på min alder og eldre glaner mens vi passerer tilfeldig på gata, da mener jeg glane som at huet snur mens de går andre veien. De tror jeg tenker sitt om meg. Og kanskje enda mer om jeg går med to unger som kaller meg mamma. Jeg er jo bare meg selv, og ser helt normal ut for barna mine.
Vel, jeg ser _egentlig_ helt normal ut. Her er mine piercinger.
Har utvida høyre øre til 8mm (om ikke jeg husker feil) og venstre holder jeg på med, men kun kommet til 4mm.
Ingen av tattoveingene mine kan syns om jeg ha på meg lange ermer.
Pappa har 9 tattoveringer, og jeg vil gjerne ha fler enn han, selv synes han at jeg har mer enn nok nå siden jeg er jente :P Menmen, han sier aldri ett vondt eller galt ord om meg og blekket eller piercingene mine. Han legger faktisk ikke merke til om jeg får ny piercing lenger. Er bare en månedstid siden jeg kom med medusa nysatt, ingen merka noe før jeg sa det selv :P
På tross av at jeg har alt jeg har av kroppsmodifikasjoner, så ønsker jeg meg mer. Får ikke nok.
Og jeg har en grusom sprøyteskrekk.
Gruer meg alltid fælt når jeg skal ta noe nytt, men trekker meg aldri., er det derimot snakk om en liten blodprøve må jeg overtales lenge, og jeg sipper! :P Jeg syns bare det er vittig, det synes ikke leger og sykepleiere :P
Jeg var hos psykologen min i dag også, tro ho prøvde seg på en få meg sinna metode, men det funker dårlig.
Blir jeg sur på folk blir jeg ofte unnvikende og lukker meg i mitt eget lille skall. Kommer fram igjen når det passer meg selv.
Selvom jeg er sur så slutter jeg ikke å gå dit, har time igjen til onsdag og får tett oppfølgning siden jeg har tatt samlivsbruddet så tungt, og siden jeg legger så mye skyld på meg selv uten å vite 100% at det er min feil.
Ja, jeg har faktisk trengt ordentlig oppfølgning, pga den intense kjærligheten jeg har for drømmemannen og for sjokket jeg fikk over bruddet.. Alt rundt det. Begynte hos psykolog før dette skjedde, men fikk ekstra oppfølgning etter det skjedde.
I kveld har jeg barnefri, ungene er hos faren sin. Gud å de gleda seg til å se pappan sin igjen, de snakker kun om han når det nærmer seg samvær og uka etter samværet har vært. Så når de koser seg hos pappan sin og familien på farsiden, skal jeg benytte sjansen til å ut å glane og kjøre litt med ei venninne. Lenge siden jeg har sett ho, alt for lenge siden egentlig. Skal bli digg å henge med ho igjen.
Skal også benytte barnefrien til å gå masse tur med bikkja i skogen lenge. Bare meg og bamse!
Kom over ett bilde fra første dagen hans i vårt hjem forresseten, det er tatt med webcam så er litt dårlig, men jøsseland så liten han er der! SEEEEEEE! :P
Alfiie!
torsdag 27. oktober 2011
Ønske å begynne på nytt.
Nei! Hadde jeg vært rik (og modig nok) hadde jeg tatt med meg ungene og dyra og flytta langt avgårde, fant en drøm av en leilighet , til ikke en så drømmepris langt vekk herfra.
Tenk å komme seg vekk fra alt som er vondt, alle minnene, bare alt.
For en ro, opplevelse...
Det hadde ikke vært meg imot.
Det blir lissom ikke noe mer givende å være her nede, skjer så mye rart hele tia. Vil bare vekk fra alt som skjer. Orker ikke takle alt, og strengtatt skal jeg ikke behøve å ha noe av det som skjer her heller i livet mitt.
Alle kan bli gal av å måtte ha med det å gjøre, uten å gå noe særlig inn på det.. Men.. Nei, vet ikke.
Visse ting skal man kunne slippe når man er voksen og lever sitt eget liv.
Jeg skulle ønske jeg turte å begynne på nytt med min lille familie på ett helt nytt sted.
Det er ett av mine store ønsker.
Likevel er det mer enn min mangel på modighet som holder meg igjen, for jeg vil ikke miste det lille jeg har med drømmemannen min nå heller. Jeg trenger det lille jeg får av oppmerksomhet. Ungene, tenk for en stor omveltning. Mitt eget ønske kan ikke gå foran ungene.
Alfiie...
Tenk å komme seg vekk fra alt som er vondt, alle minnene, bare alt.
For en ro, opplevelse...
Det hadde ikke vært meg imot.
Det blir lissom ikke noe mer givende å være her nede, skjer så mye rart hele tia. Vil bare vekk fra alt som skjer. Orker ikke takle alt, og strengtatt skal jeg ikke behøve å ha noe av det som skjer her heller i livet mitt.
Alle kan bli gal av å måtte ha med det å gjøre, uten å gå noe særlig inn på det.. Men.. Nei, vet ikke.
Visse ting skal man kunne slippe når man er voksen og lever sitt eget liv.
Jeg skulle ønske jeg turte å begynne på nytt med min lille familie på ett helt nytt sted.
Det er ett av mine store ønsker.
Likevel er det mer enn min mangel på modighet som holder meg igjen, for jeg vil ikke miste det lille jeg har med drømmemannen min nå heller. Jeg trenger det lille jeg får av oppmerksomhet. Ungene, tenk for en stor omveltning. Mitt eget ønske kan ikke gå foran ungene.
Alfiie...
Hu og hei
Skulle ikke forsove oss i dag nei, vel, det greide vi.
Fort samle sammen noe niste, få ungene til kle på seg og stappe no for i tryne, fore bikkja og dra den med oss.
Herregud, jeg gruer meg til høsten og det er skolestart, da kan vi jo ikke komme for seint. Kan bli en jill høst det :P
Håper så veldig at det kommer inn noen penger i morra, lov å håpe, men realistisk sett så kommer de vel ikke enda.
Ting begynner egentlig bra for tia, jeg begynner ikke dagen med å tenke nevneverdig mye på drømmemannen, det blir gradvis verre og verre utover dagen og kvelden. Natta når jeg skal legge meg. Føler meg sliten av det egentlig, men selvom jeg blir sliten får jeg ikke sove noe mer, og klarer ikke legge fra meg tankene.
Føler meg virkelig grusom, er det mulig at jeg faktisk er så grusom? Ja, det er jo fatisk mulig. Men såfall, jeg vil jo ikke være sånn. Må finne en en måte å endre det på.
Endres til det bedre...
Alfiie
Fort samle sammen noe niste, få ungene til kle på seg og stappe no for i tryne, fore bikkja og dra den med oss.
Herregud, jeg gruer meg til høsten og det er skolestart, da kan vi jo ikke komme for seint. Kan bli en jill høst det :P
Håper så veldig at det kommer inn noen penger i morra, lov å håpe, men realistisk sett så kommer de vel ikke enda.
Ting begynner egentlig bra for tia, jeg begynner ikke dagen med å tenke nevneverdig mye på drømmemannen, det blir gradvis verre og verre utover dagen og kvelden. Natta når jeg skal legge meg. Føler meg sliten av det egentlig, men selvom jeg blir sliten får jeg ikke sove noe mer, og klarer ikke legge fra meg tankene.
Føler meg virkelig grusom, er det mulig at jeg faktisk er så grusom? Ja, det er jo fatisk mulig. Men såfall, jeg vil jo ikke være sånn. Må finne en en måte å endre det på.
Endres til det bedre...
Alfiie
Avslappende når drømmemannen er her.
Alt er så avslappende i hode når drømmemannen er her. Herregud, blir helt stille og rolig innvendig.
Og denne gangen klarte jeg å la være å grine når han reiste! Noe jeg ett øyeblikk ikke trodde var mulig å holde igjen. jeg klarte å holde tårene borte mens han stod i gangen.
Akuratt nå, så skal jeg holde så godt jeg kan tårene tilbake.
Bare tenke på å komme meg igjennom dagen i morgen.
Ungene sover, katten og bikkja sover, nå er det snart min tur.
Ikke tenke noe særlig, ant enn at vi ikke må forsove oss i morgen også, orker ikke enda en haste til barnehagen dag.
Og denne gangen klarte jeg å la være å grine når han reiste! Noe jeg ett øyeblikk ikke trodde var mulig å holde igjen. jeg klarte å holde tårene borte mens han stod i gangen.
Akuratt nå, så skal jeg holde så godt jeg kan tårene tilbake.
Bare tenke på å komme meg igjennom dagen i morgen.
Ungene sover, katten og bikkja sover, nå er det snart min tur.
Ikke tenke noe særlig, ant enn at vi ikke må forsove oss i morgen også, orker ikke enda en haste til barnehagen dag.
onsdag 26. oktober 2011
Frøken drukna rotte og Herr drukna bjørn.
Høydepunktet i dag blir absolutt av dømmemannen kommer på besøk. Noe som gjør meg glad akkurat nå.
Så har vi den at jeg er flink til å krangle og blir litt sur når flere hint ikke blir tatt, noe som fører til at jeg er litt deppings også.
Ikke nok med at jeg allerede har rukket bli sur i dag, vi forsov oss på morran i dag, dårlig tid + regn og ingen av oss hadde regntøy.. hurra. (ungenes hang i barnehagen og jeg har ikke.)
Fikk tatt en runde med bikkja etter at ungene var levert og vips, så kom jeg hjem å så ut som en drukna rotte. (bikkja ser ut som en drukna bjørn) Veldig lekkert kan man tro, men ikke ant forvente når man må gå med joggesko i regnet.
Og hjemme står oppvasken og bare venter på å bli tatt, virkelig ikke på humør til husarbeid, men må jo. Gjør seg jo ikke selv. Men før jeg gjør noe så skal jeg ha kaffi og røyk i fred og ro.
Helga skjer det heller ikke noe gøy. De fleste skal vel på fylla, noe jeg ikke gidder å være med på, føler meg absolutt ikke klar til å innta alkohol.
Merker jeg er skuffa, over mannfolk. Herregud, så mye klaging på mannfolk det skal bli på denne bloggen. Jeg hater ikke mannfolk, jeg har bare mista troa på de. Ingen tør sjanse, eller. Kanskje de tør sjanse en gang, så tør de aldri igjen. Noe som er gørr skuffendes...
Ingen klarer å binde seg lenger heller, det er akkurat som om de er redde. Hvorfor, aner jeg ikke. Men er sånn det virker..
Det som skuffer veldig, er jo faktumet at de du trodde ville ta noen sjanser ikke gjør det.
Så har vi den at jeg er flink til å krangle og blir litt sur når flere hint ikke blir tatt, noe som fører til at jeg er litt deppings også.
Ikke nok med at jeg allerede har rukket bli sur i dag, vi forsov oss på morran i dag, dårlig tid + regn og ingen av oss hadde regntøy.. hurra. (ungenes hang i barnehagen og jeg har ikke.)
Fikk tatt en runde med bikkja etter at ungene var levert og vips, så kom jeg hjem å så ut som en drukna rotte. (bikkja ser ut som en drukna bjørn) Veldig lekkert kan man tro, men ikke ant forvente når man må gå med joggesko i regnet.
Og hjemme står oppvasken og bare venter på å bli tatt, virkelig ikke på humør til husarbeid, men må jo. Gjør seg jo ikke selv. Men før jeg gjør noe så skal jeg ha kaffi og røyk i fred og ro.
Helga skjer det heller ikke noe gøy. De fleste skal vel på fylla, noe jeg ikke gidder å være med på, føler meg absolutt ikke klar til å innta alkohol.
Merker jeg er skuffa, over mannfolk. Herregud, så mye klaging på mannfolk det skal bli på denne bloggen. Jeg hater ikke mannfolk, jeg har bare mista troa på de. Ingen tør sjanse, eller. Kanskje de tør sjanse en gang, så tør de aldri igjen. Noe som er gørr skuffendes...
Ingen klarer å binde seg lenger heller, det er akkurat som om de er redde. Hvorfor, aner jeg ikke. Men er sånn det virker..
Det som skuffer veldig, er jo faktumet at de du trodde ville ta noen sjanser ikke gjør det.
tirsdag 25. oktober 2011
Hva gjør dere?
Haff.... Hva gjør dere egentlig når dere sliter med ting? Hva gjør dere for å komme igjennom dagene og kveldene? Noen tips? Jeg har jo endevendt leiligheten, så rydding/ommøblering er allerede prøvd.
(Om dere legger merke til noen ord som ser ut til å mangle bokstaver, så prøv å legg til en R eller en K. disse bokstavene er nemlig tarda på min PC, så er ikke alltid de gidder å virke, og ikke alltid jeg får med meg at de mangler... )
(Om dere legger merke til noen ord som ser ut til å mangle bokstaver, så prøv å legg til en R eller en K. disse bokstavene er nemlig tarda på min PC, så er ikke alltid de gidder å virke, og ikke alltid jeg får med meg at de mangler... )
Gretten...Så bare baller det seg på...
Blir fort gretten i dag. Tenker alt for mye på drømmemannen i dag. Ungene maser, og andre ting er ikke helt stabilt heller.
Blir stressa...
Åssen skal jeg komme tåreløs igjennom dagen tro...
Herregud, jeg er så egoistisk. tener så på hvor urettfedig det er fordi denne dagen ble tatt fra meg. Dagen der jeg skulle gjøre det beste jeg kunne for å gi han en spesiell og fin dag. Han gjorde min dag så spesiell, virkelig alt han visste jeg ble glad for. Så får ikke jeg gjøre det tilbake...
Egoistiske tanker, som ikke gir seg.
2uker... Jeg klarer ikke skjønne det...
Husker jeg sa til han at jeg syns det var begtryggende å vite at han hadde langvaige forhold bak seg. Og husker han sa at det ikke var så betryggende at jeg kun hadde hatt ett forhold bak meg som bare varte halvannet år..
Så gikk han etter 2uker..
Jeg begynner å lure på hva som er så ille med meg, klarer å få mannfolk som i bunn og grunn ønsker seg barn og familie, hele pakka, til å ikke ønske seg dette likevel lenger..
Samtidig vil jeg ikke vite hva det er som gjør at jeg er så ille heller..
Drømmemann... Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg alt du ønsket og ville ha, og så mye mer.
Jeg ha så mye mer å gi, si, vise, gjøre. Men det spiller ingenrolle for deg lenger.
Det gjør så vondt. Savnet etter deg er så stort, så dypt. Du er så sinnsykt fantastisk. Du aner det ikke selv en gang. Husker så alt for godt hvordan du så på meg når du sa at du elsket meg.
Første gangen du sa du elsket meg. I leiligheten din, bare oss to der. Så totalt hengvien..
Måten du var på, så på meg på, viet meg alt. Ingen har noen gang gjort sånn før, ingen kan komme i nærheten av det du var.. Er...
Måten du ville alt med meg, ingen har noen gang villet så mye med meg, eller virket så seriøs på ALT.
Aldri har jeg blitt tatt inn i en familie som jeg ble tatt inn i din.
Jeg hadde så tro på oss, på deg.
Aldri trodd på noe så sterkt som jeg har trodd på oss..
Det er så vondt å ikke kunne være nær deg, å ikke kunne kysse deg, å ikke kunne holde rundt deg, å ikke kunne bli holdt rundt av deg. .
Jeg elsker deg fremdeles like høyt som jeg har gjort hele tia. Det gir seg ikke, følelsene mine forsvinner ikke, falmer ikke. Du er den eneste ene.
Drømmemann...
Jeg sier jo ikke alt dette til deg, men akkurat på dette punktet kjenner jeg deg, og du kjenner meg.
Jeg vet at du vet der er sånn.
Alfie....
Blir stressa...
Åssen skal jeg komme tåreløs igjennom dagen tro...
Herregud, jeg er så egoistisk. tener så på hvor urettfedig det er fordi denne dagen ble tatt fra meg. Dagen der jeg skulle gjøre det beste jeg kunne for å gi han en spesiell og fin dag. Han gjorde min dag så spesiell, virkelig alt han visste jeg ble glad for. Så får ikke jeg gjøre det tilbake...
Egoistiske tanker, som ikke gir seg.
2uker... Jeg klarer ikke skjønne det...
Husker jeg sa til han at jeg syns det var begtryggende å vite at han hadde langvaige forhold bak seg. Og husker han sa at det ikke var så betryggende at jeg kun hadde hatt ett forhold bak meg som bare varte halvannet år..
Så gikk han etter 2uker..
Jeg begynner å lure på hva som er så ille med meg, klarer å få mannfolk som i bunn og grunn ønsker seg barn og familie, hele pakka, til å ikke ønske seg dette likevel lenger..
Samtidig vil jeg ikke vite hva det er som gjør at jeg er så ille heller..
Drømmemann... Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg alt du ønsket og ville ha, og så mye mer.
Jeg ha så mye mer å gi, si, vise, gjøre. Men det spiller ingenrolle for deg lenger.
Det gjør så vondt. Savnet etter deg er så stort, så dypt. Du er så sinnsykt fantastisk. Du aner det ikke selv en gang. Husker så alt for godt hvordan du så på meg når du sa at du elsket meg.
Første gangen du sa du elsket meg. I leiligheten din, bare oss to der. Så totalt hengvien..
Måten du var på, så på meg på, viet meg alt. Ingen har noen gang gjort sånn før, ingen kan komme i nærheten av det du var.. Er...
Måten du ville alt med meg, ingen har noen gang villet så mye med meg, eller virket så seriøs på ALT.
Aldri har jeg blitt tatt inn i en familie som jeg ble tatt inn i din.
Jeg hadde så tro på oss, på deg.
Aldri trodd på noe så sterkt som jeg har trodd på oss..
Det er så vondt å ikke kunne være nær deg, å ikke kunne kysse deg, å ikke kunne holde rundt deg, å ikke kunne bli holdt rundt av deg. .
Jeg elsker deg fremdeles like høyt som jeg har gjort hele tia. Det gir seg ikke, følelsene mine forsvinner ikke, falmer ikke. Du er den eneste ene.
Drømmemann...
Jeg sier jo ikke alt dette til deg, men akkurat på dette punktet kjenner jeg deg, og du kjenner meg.
Jeg vet at du vet der er sånn.
Alfie....
Bamseladden min
Min firbeinte hjerteknuser, på denne lille snutten her var han ganske fersk i hjemmet. kan ikke ha vært mer enn litt over ni uker.
Kan legge ut nyere bilder etterhvert om noen vil se han mer.
Han vokser fort, håper jeg kan ta han med til dyrlegen for å veie han snart, for nå er han så tung at lille meg ikke klarer å løfte han lenger og ikke gidder han å være stille nok heller til at pappa kan stå på badevekta med han heller. Han er nok 30kg + nå, og når jeg fikk han var han 11kg og 8 uker.
Alfie.
Nesten vinter jo
Grøss, det er jo nesten vinter jo. :S
Det er litt deprimerende når det er mørkt før ungene legger seg om kvelden, og fremdeles er mørkt når vi må stå opp, pluss kulda. Herregud, så kaldt det er. Hjelper ikke at jeg er en ganske frysen person.
Ønsker meg litt sol jeg, skal dte være kaldt kan hvertfall sola skinne litt. Vært skya en stund nå, og jeg syns det hjelper på sjel og sinn med litt sol. *drømme*
Når jeg nevner drømme. Drømmemannen har bursdag i dag, eneste jeg kan gjøre er å sende en gratulerer melding til han. Og egentlig hadde jeg planer om både det ene og det andre for i dag...
Det er så rart å sitte her å tenke på at jeg ikke får gjort noe til han i dag likevel. Rart å sitte med kaffikoppen på kjøkkenet alene, og bare ha tanken på han. Ingenting annet.
Han kommer på besøk i morgen da. Så da får jeg bake ett eller anna, så får han noe selvom det ikke blir på langt nær alt jeg hadde tenkt og ville..
Og ungene får gi han baksten, så blir de krye over å gi han noe.
Noen som vil hjelpe meg å tro at dagen i dag blir bra? Og at tankene ikke skal fly for mye på drømmemannen? Idag blir en fin dag Alfie... Idag bli en bra dag...
Om ingen andre sier det, så sier jeg det hvertfall selv. Må overbevise meg selv om det, må prøve hvertfall.
Antageligvis kommer det noen sutregloser fra meg, om hvor grusomt jeg har det. for jeg ble veldig tankefull nå. Jeg blir heller positivt overrasket om det ikke kommer noen sutring fra meg i dag.
Jeg gir meg for akkurat nå, ser igjennom noen bilder av Bamse og ser om jeg finner noe jeg kan legge ut siden det ble etterlyst.
Alfie...
Det er litt deprimerende når det er mørkt før ungene legger seg om kvelden, og fremdeles er mørkt når vi må stå opp, pluss kulda. Herregud, så kaldt det er. Hjelper ikke at jeg er en ganske frysen person.
Ønsker meg litt sol jeg, skal dte være kaldt kan hvertfall sola skinne litt. Vært skya en stund nå, og jeg syns det hjelper på sjel og sinn med litt sol. *drømme*
Når jeg nevner drømme. Drømmemannen har bursdag i dag, eneste jeg kan gjøre er å sende en gratulerer melding til han. Og egentlig hadde jeg planer om både det ene og det andre for i dag...
Det er så rart å sitte her å tenke på at jeg ikke får gjort noe til han i dag likevel. Rart å sitte med kaffikoppen på kjøkkenet alene, og bare ha tanken på han. Ingenting annet.
Han kommer på besøk i morgen da. Så da får jeg bake ett eller anna, så får han noe selvom det ikke blir på langt nær alt jeg hadde tenkt og ville..
Og ungene får gi han baksten, så blir de krye over å gi han noe.
Noen som vil hjelpe meg å tro at dagen i dag blir bra? Og at tankene ikke skal fly for mye på drømmemannen? Idag blir en fin dag Alfie... Idag bli en bra dag...
Om ingen andre sier det, så sier jeg det hvertfall selv. Må overbevise meg selv om det, må prøve hvertfall.
Antageligvis kommer det noen sutregloser fra meg, om hvor grusomt jeg har det. for jeg ble veldig tankefull nå. Jeg blir heller positivt overrasket om det ikke kommer noen sutring fra meg i dag.
Jeg gir meg for akkurat nå, ser igjennom noen bilder av Bamse og ser om jeg finner noe jeg kan legge ut siden det ble etterlyst.
Alfie...
mandag 24. oktober 2011
helt normale ting å gjør klokka tre om natta.
det er midt på natta, jeg sitter med mobilen og skriver i en liten pause jeg har. tankene går nemlig i ett kjør. så hva gjør man for å holde tankene unna da. joda, jeg ommøblerer og vasker plasser jeg vanligvis omtrent aldri vasker. tror jeg har endevendt hele stua. hurra, jaja, lov å håpe det blir greit uansett... det ekle er at nå er leiligheten kun prega av meg selv. typisk alfiehjem. ja, jeg syns det er ekkelt. for jeg føler ikke det bare er mitt, føler fremdeles det er drømmemannen sitt også.. hmm...
håper ungene liker forrandringen hvertfall, da har jeg hvertfall gjort fler enn bare meg selv litt fornøyd. har lyst til å bli ferdig med å gjøre dette i natt, men det er kanskje tvilsomt i og med at det fort blir mye rot av å endevende en stue som brukes av en litt rotete voksen, en litt rotete jente, og en veldig rotete gutt. pluss at jeg har ganske mye ting egentlig, dilldall, lys, pynteting, minner jeg har tatt vare på. ja, jeg har egentlig veldig mye forskjellig og en liten leilighet. menmen, ordnings blir det vel etterhvert, uansett om jeg bruker en natt eller to på det.
alfie
håper ungene liker forrandringen hvertfall, da har jeg hvertfall gjort fler enn bare meg selv litt fornøyd. har lyst til å bli ferdig med å gjøre dette i natt, men det er kanskje tvilsomt i og med at det fort blir mye rot av å endevende en stue som brukes av en litt rotete voksen, en litt rotete jente, og en veldig rotete gutt. pluss at jeg har ganske mye ting egentlig, dilldall, lys, pynteting, minner jeg har tatt vare på. ja, jeg har egentlig veldig mye forskjellig og en liten leilighet. menmen, ordnings blir det vel etterhvert, uansett om jeg bruker en natt eller to på det.
alfie
søndag 23. oktober 2011
Sur på meg selv.
Jeg kjenner jeg begynner å bli sur på meg selv nå jeg spiser.
Jeg har begynt å få sult følelse etter en stund uten, og smått har jeg spist noen ganger.
Men nå blir jeg sur når jeg gir etter, jeg har ikke lyst til å gå opp de kiloene jeg har gått ned den siste tiden. Og jeg vet at jeg kommer til å gå de opp om jeg gir etter for mat hele tia.
Teit nok, så blir jeg faktisk sur fordi jeg er så sur også.
Det har bare slått igjen på meg selv å være så sur selvom det har gått hardt utover andre også.
Og sta som jeg er, og så stor stoltheten min er så nekter jeg å si noe til de det har gått utover.
Jeg skulle egentlig på skrillex i november, og har gleda meg psycko mye til det.
Men så ble jeg av en eller anna teit grunn jeg ikke aner selv en gang drit sur og nekter å gå likevel.
Dette går utover meg selv og kameraten min som jeg skulle dit med. Likevel, nekter jeg å svelge stoltheten min. Humøret mitt er så ustabilt at det er vondt for tia. Presterte å si at om det skulle bli noe så måtte det jævlig god overtalelse til.(Noe som ikke skjer.)
Selvom vi har vært gode venner nå, så snakker vi faktisk veldig lite nå, og i dag, ikke snakket noenting. Så vennskapet er nok lagt dødt.
Har ikke hatt en grei dag i dag i det hele tatt, og tenker det skal bli godt at den snart er over. Håpe på bedre i morgen.
Har også sendt melding til drømmemannen min i dag, men ikke fått noe svar. Regner med at han er lei av meldinger fra meg, selvom jeg har prøvd så godt jeg kan å ikke snede så mye meldinger til han. Jeg føler jeg prøver for hans skyld å gi han fred fra meg. Jeg sender ikke meldinger til han hver dag, og sjeldent jeg sender mer enn ett par meldinger.
Skulle ønske jeg kunne gi han hele verden og mer. Virkelig.
Herre gud jeg savner han, nærheten hans, kysset hans, klemmene hans, stemmen... alt.
....
Alfie...
Jeg har begynt å få sult følelse etter en stund uten, og smått har jeg spist noen ganger.
Men nå blir jeg sur når jeg gir etter, jeg har ikke lyst til å gå opp de kiloene jeg har gått ned den siste tiden. Og jeg vet at jeg kommer til å gå de opp om jeg gir etter for mat hele tia.
Teit nok, så blir jeg faktisk sur fordi jeg er så sur også.
Det har bare slått igjen på meg selv å være så sur selvom det har gått hardt utover andre også.
Og sta som jeg er, og så stor stoltheten min er så nekter jeg å si noe til de det har gått utover.
Jeg skulle egentlig på skrillex i november, og har gleda meg psycko mye til det.
Men så ble jeg av en eller anna teit grunn jeg ikke aner selv en gang drit sur og nekter å gå likevel.
Dette går utover meg selv og kameraten min som jeg skulle dit med. Likevel, nekter jeg å svelge stoltheten min. Humøret mitt er så ustabilt at det er vondt for tia. Presterte å si at om det skulle bli noe så måtte det jævlig god overtalelse til.(Noe som ikke skjer.)
Selvom vi har vært gode venner nå, så snakker vi faktisk veldig lite nå, og i dag, ikke snakket noenting. Så vennskapet er nok lagt dødt.
Har ikke hatt en grei dag i dag i det hele tatt, og tenker det skal bli godt at den snart er over. Håpe på bedre i morgen.
Har også sendt melding til drømmemannen min i dag, men ikke fått noe svar. Regner med at han er lei av meldinger fra meg, selvom jeg har prøvd så godt jeg kan å ikke snede så mye meldinger til han. Jeg føler jeg prøver for hans skyld å gi han fred fra meg. Jeg sender ikke meldinger til han hver dag, og sjeldent jeg sender mer enn ett par meldinger.
Skulle ønske jeg kunne gi han hele verden og mer. Virkelig.
Herre gud jeg savner han, nærheten hans, kysset hans, klemmene hans, stemmen... alt.
....
Alfie...
Ryddestart på dagen.
Blir i dag en god dag, uansett hvor mye jeg sier til meg selv at den blir god?
Dagen starta ikke så fint, sønnen min hadde våkna før meg og syns det var gøy å snike seg rundt å tømme ut ting på badet. gudene må vite hvorfor dette er så himla gøy.
Jeg har litt av en rydde jobb foran meg, og ekstra rydding var ikke akkurat det jeg ønsket meg.
Natta som var, var ektremt tom. ble sittende våken en stund og glante på tv, smilte litt om det var noe halv vittig, men med en gang jeg smilte kom påminnelsen om alt jeg har smilt for i vår og sommer.
Det ble lissom meningsløst å smile pga noe på tv da.
Idag er det middag hos foreldrene mine. Må nesten pille meg nedover en tur da.
Alt føles egentlig ganske meningsløst i dag, så jeg har ikke så mye å dele heller når det er sånn..
Får ta kaffikoppen min og holde meg i den virkelige verden litt heller.
Alfie.
Dagen starta ikke så fint, sønnen min hadde våkna før meg og syns det var gøy å snike seg rundt å tømme ut ting på badet. gudene må vite hvorfor dette er så himla gøy.
Jeg har litt av en rydde jobb foran meg, og ekstra rydding var ikke akkurat det jeg ønsket meg.
Natta som var, var ektremt tom. ble sittende våken en stund og glante på tv, smilte litt om det var noe halv vittig, men med en gang jeg smilte kom påminnelsen om alt jeg har smilt for i vår og sommer.
Det ble lissom meningsløst å smile pga noe på tv da.
Idag er det middag hos foreldrene mine. Må nesten pille meg nedover en tur da.
Alt føles egentlig ganske meningsløst i dag, så jeg har ikke så mye å dele heller når det er sånn..
Får ta kaffikoppen min og holde meg i den virkelige verden litt heller.
Alfie.
lørdag 22. oktober 2011
Dagen i dag, og litt deppings,, =/
Tusla avgårde med en overraskene omgjengelig valp i dag, når vi kom oss opp til skogen jeg tenkte vi skulle og jeg slapp han løs for å løpe litt av seg, ble han bare hengende rundt meg. Akkurat som "hvor skal du nå?" , han gikk litt i forveien, så venta på meg så måtte jeg gå i forveien. Men så fant han seg en dam, og finner Bamse seg en dam så MÅ den bades i. Han stor koser seg uansett hvor lite eller mye vann han finner.
Nedi her fant han vann som han vassa i.
Ble ikke mye tid til tenking i skogen, og det var kanskje like greit.
Ble likevel på gråten mens jeg var hos foreldrene mine istad, klarte å holde igjen. Men det var nære på.
Når vi kom hjem og ungene fikk lagt seg bare gikk jeg tomt rundt i leiligheten, lå litt på sofaen, uten en tanke. Men likevel med gråten rett rundt hjørnet.
Blir sittende å tenke litt etterhvert. Drømmemannen har gjort så godt han kan for at det ikke skal være så alt for vondt for meg. Han tok ikke med seg annet ett par klær når han reiste, det tok noen uker før han hentet pc'n sin, og da var det fordi han fikk ett spill han har ventet og gledet seg drit lenge til. Han hentet ikke resten av tinga sine før det var gått ganske nøyaktig en måned etter bruddet.
Jeg kommer for alltid til å hate 15, 16 og 17ende... Natt til 17ende traff jeg han for første gang(og det smalt en intens kjemi man bare tror finnes i fantasier), 16ende ble vi sammen, 15ende dro han fra meg, og igjen, 17ende hentet han alle tingene sine og flyttet til ny leilighet.
Jeg har felt så mange tårer, og jeg vet at enda fler vil det bli.
Det er så vondt, jeg elsker han så intenst, jeg husker løftene og svergelsene han kom med, ønskene han sa han hadde for oss. "åh, kan ikke vil gjør sånn og sånn en gang?" "jeg har funnet drømmehuset vårt"
Det var så mye han ville vi skulle gjøre sammen, og det var så mye han lovte ungene mine. "Jeg skal aldri gå fra dere."
Datteren min er glad i å lage ting, rett og slett barnekunst. En dag i sommer gikk han til datteren min og sa, "En dag, så skal jeg kjøpe hus til oss, så skal du få ditt eget kunstrom!" (Helt seriøs, og med glød sa han dette til henne.) Hun strålte av lykke.
"kan ikke vi tattovere oss sammen en gang?, kan ikke vi ha kjæresteringer?" "Vi må ta kjærestebilder hos fotograf!"
I sommer skulle vi på ett familieselskap som var så langt unna at min far måtte kjøre oss. Bilen full og avgårde. Der møter min far foreldrene hans, ja, egentlig hele slekta. Og moren hans sier til pappa, "Dette er det beste som kunne skjedd, han har aldri ønsket seg noe så mye som han ønsket en familie og alt han fikk med meg."
Det var drømmemannen som insisterte på å treffe barna mine, søstrene mine,familien. Han insisterte på at jeg skulle treffe familien hans. Han dro meg inn i alt, og jeg har aldri (ja faktisk,aldri), vært så involvert i en kjæreste før. Det var godt, jeg tenkte det var bra, herregud. Dette viser jo hvor seriøst alt er. Jeg var egentlig overlykkelig. Vi hadde bra kontakt med familien hans, og med min. Til og med min eldste søster likte han, og DA er det bra da. Og etter hva jeg hørte så likte familien hans meg også.
Han klarte å lire ut av seg at det skjedde nok noe mer snart, og da måtte bestevenninna mi hjelpe han. (På ett punkt ville han faktisk fri til meg.)
Jeg har skrevet så mye, uten å felle en tåre til nå. Sikkert fordi jeg har snakket mye om det før, og nå kan jeg lukke det ute til jeg er i senga.
Herregud, vi kjøpte tørketrommel til 6500,- en uke før han dro....
Vi rakk så mye på så kort tid... Ungene spør fremdeles etter han. maser om kveldene, "hvor er han?" "Når kommer han?"
Kan ikke si så mye, med klump i halsen sier jeg at han er hjemme der han bor nå, og at han kommer på besøk når han har tid.
Og det gjør han, han er ute å besøker oss. Han er ikke annet enn snill, han er glad i ungene og ungene er glad i han. Og jeg er veldig glad for at han ikke bare stikker helt avgårde.
Sist han var her klarte jeg ikke holde tårene tilbake når han dro, ungene sov så de merka det ikke. Men fanken. Jeg skulle jo ikke grine mer forran han, det hadde jeg bestemt meg for, for lenge siden. Jeg klarte å holde det meste tilbake til han var reist. Heldigvis, visst ikke så hadde han vel trukket seg enda mer tilbake enn han allerede har gjort.
Nei, plutselig ble det nå tomt i hode mitt igjen. Vet ikke hva mer jeg skal si nå. Kommer jeg på noe plutselig igjen så setter jeg meg ned å skriver igjen, uansett om det er tre på natta eller midt på dagen..
Men akkurat nå, så må jeg ha litt alfie-tid. Som jeg har hver kveld.
Alfie.
Ble ikke mye tid til tenking i skogen, og det var kanskje like greit.
Ble likevel på gråten mens jeg var hos foreldrene mine istad, klarte å holde igjen. Men det var nære på.
Når vi kom hjem og ungene fikk lagt seg bare gikk jeg tomt rundt i leiligheten, lå litt på sofaen, uten en tanke. Men likevel med gråten rett rundt hjørnet.
Blir sittende å tenke litt etterhvert. Drømmemannen har gjort så godt han kan for at det ikke skal være så alt for vondt for meg. Han tok ikke med seg annet ett par klær når han reiste, det tok noen uker før han hentet pc'n sin, og da var det fordi han fikk ett spill han har ventet og gledet seg drit lenge til. Han hentet ikke resten av tinga sine før det var gått ganske nøyaktig en måned etter bruddet.
Jeg kommer for alltid til å hate 15, 16 og 17ende... Natt til 17ende traff jeg han for første gang(og det smalt en intens kjemi man bare tror finnes i fantasier), 16ende ble vi sammen, 15ende dro han fra meg, og igjen, 17ende hentet han alle tingene sine og flyttet til ny leilighet.
Jeg har felt så mange tårer, og jeg vet at enda fler vil det bli.
Det er så vondt, jeg elsker han så intenst, jeg husker løftene og svergelsene han kom med, ønskene han sa han hadde for oss. "åh, kan ikke vil gjør sånn og sånn en gang?" "jeg har funnet drømmehuset vårt"
Det var så mye han ville vi skulle gjøre sammen, og det var så mye han lovte ungene mine. "Jeg skal aldri gå fra dere."
Datteren min er glad i å lage ting, rett og slett barnekunst. En dag i sommer gikk han til datteren min og sa, "En dag, så skal jeg kjøpe hus til oss, så skal du få ditt eget kunstrom!" (Helt seriøs, og med glød sa han dette til henne.) Hun strålte av lykke.
"kan ikke vi tattovere oss sammen en gang?, kan ikke vi ha kjæresteringer?" "Vi må ta kjærestebilder hos fotograf!"
I sommer skulle vi på ett familieselskap som var så langt unna at min far måtte kjøre oss. Bilen full og avgårde. Der møter min far foreldrene hans, ja, egentlig hele slekta. Og moren hans sier til pappa, "Dette er det beste som kunne skjedd, han har aldri ønsket seg noe så mye som han ønsket en familie og alt han fikk med meg."
Det var drømmemannen som insisterte på å treffe barna mine, søstrene mine,familien. Han insisterte på at jeg skulle treffe familien hans. Han dro meg inn i alt, og jeg har aldri (ja faktisk,aldri), vært så involvert i en kjæreste før. Det var godt, jeg tenkte det var bra, herregud. Dette viser jo hvor seriøst alt er. Jeg var egentlig overlykkelig. Vi hadde bra kontakt med familien hans, og med min. Til og med min eldste søster likte han, og DA er det bra da. Og etter hva jeg hørte så likte familien hans meg også.
Han klarte å lire ut av seg at det skjedde nok noe mer snart, og da måtte bestevenninna mi hjelpe han. (På ett punkt ville han faktisk fri til meg.)
Jeg har skrevet så mye, uten å felle en tåre til nå. Sikkert fordi jeg har snakket mye om det før, og nå kan jeg lukke det ute til jeg er i senga.
Herregud, vi kjøpte tørketrommel til 6500,- en uke før han dro....
Vi rakk så mye på så kort tid... Ungene spør fremdeles etter han. maser om kveldene, "hvor er han?" "Når kommer han?"
Kan ikke si så mye, med klump i halsen sier jeg at han er hjemme der han bor nå, og at han kommer på besøk når han har tid.
Og det gjør han, han er ute å besøker oss. Han er ikke annet enn snill, han er glad i ungene og ungene er glad i han. Og jeg er veldig glad for at han ikke bare stikker helt avgårde.
Sist han var her klarte jeg ikke holde tårene tilbake når han dro, ungene sov så de merka det ikke. Men fanken. Jeg skulle jo ikke grine mer forran han, det hadde jeg bestemt meg for, for lenge siden. Jeg klarte å holde det meste tilbake til han var reist. Heldigvis, visst ikke så hadde han vel trukket seg enda mer tilbake enn han allerede har gjort.
Nei, plutselig ble det nå tomt i hode mitt igjen. Vet ikke hva mer jeg skal si nå. Kommer jeg på noe plutselig igjen så setter jeg meg ned å skriver igjen, uansett om det er tre på natta eller midt på dagen..
Men akkurat nå, så må jeg ha litt alfie-tid. Som jeg har hver kveld.
Alfie.
Slo meg nettopp. Noe jeg ikke tenkte på.
Kom nettopp i hode på meg, at kanskje noen tar denne blogginga mi for å få sympati. (uten at noen har sagt det)
Men jeg driver altså ikke å skriver for å få sympati og sånn. Jeg skriver for å få ut ting, og på facebook sitter det en herlig gjeng med masse forskjellige meninger, og det har kommet meg for øre at de tenker på meg. Derfor begynte jeg, for at de kan se hvordan det går, hvordan jeg selv tenker og at jeg prøver å komme meg selvom det aldeles ikke er lett.
Vet det er mange meninger der ute i verden. Men dette er ikke for å få sympati.
Og det er pga alle disse meningene her i verden jeg bestemte meg for å skrive dette innlegget her.
Joda, jeg syns forferdelig synd på meg selv, helt ærlig. og syns det er godt å høre at noen bryr seg om meg. Men jeg må ha ting ut, på tross av mange meninger blir dette en liten slags dagbok for meg.
Jeg er en merkelig skapning, men det må man bare tåle, samme som jeg må tåle at mange har meninger jeg ikke deler.
Det ble avklart med at foreldrene mine ser etter ungene mens jeg tar en skogtur med Bamse etterpå.
Føler det blir litt "egenterapi" å ta han med ut i skogen bare jeg og han. Man kan få mange tanker, både klare og uklare når man tusler rundt i skogen alene. Det kan være befriende og bra, og det kan føre til tankekjør og kanskje ikke ende like bra som jeg håper. Men alt i alt kanskje det bare er bra for hode uansett.
Om jeg ender opp med å grine midt i turen så vet jeg at jeg kan ringe til en person å få utløp for alt om jeg har behov for det. Det er godt å vite at man har en som gidder å bare høre på at man griner om det er det man trenger.
Alfie
Men jeg driver altså ikke å skriver for å få sympati og sånn. Jeg skriver for å få ut ting, og på facebook sitter det en herlig gjeng med masse forskjellige meninger, og det har kommet meg for øre at de tenker på meg. Derfor begynte jeg, for at de kan se hvordan det går, hvordan jeg selv tenker og at jeg prøver å komme meg selvom det aldeles ikke er lett.
Vet det er mange meninger der ute i verden. Men dette er ikke for å få sympati.
Og det er pga alle disse meningene her i verden jeg bestemte meg for å skrive dette innlegget her.
Joda, jeg syns forferdelig synd på meg selv, helt ærlig. og syns det er godt å høre at noen bryr seg om meg. Men jeg må ha ting ut, på tross av mange meninger blir dette en liten slags dagbok for meg.
Jeg er en merkelig skapning, men det må man bare tåle, samme som jeg må tåle at mange har meninger jeg ikke deler.
Det ble avklart med at foreldrene mine ser etter ungene mens jeg tar en skogtur med Bamse etterpå.
Føler det blir litt "egenterapi" å ta han med ut i skogen bare jeg og han. Man kan få mange tanker, både klare og uklare når man tusler rundt i skogen alene. Det kan være befriende og bra, og det kan føre til tankekjør og kanskje ikke ende like bra som jeg håper. Men alt i alt kanskje det bare er bra for hode uansett.
Om jeg ender opp med å grine midt i turen så vet jeg at jeg kan ringe til en person å få utløp for alt om jeg har behov for det. Det er godt å vite at man har en som gidder å bare høre på at man griner om det er det man trenger.
Alfie
Later som dagen blir bra.
Prøver å forbrede meg for dagen, prøver å tenke at det skal bli en god dag.
Sitter med kaffikoppen min, røyk og hører på skrillex. Prøver å overbevise meg selv om at i dag blir bedre enn i går. Må si til seg selv at det blir bedre, i dag er bedre, det går fint.
Og det skal gå fint, hvertfall frem til kvelden er her igjen.
Ungene har trøkka i seg no corn flakes, og er klare for hva dagen har å tilby hvertfall.
Bamse har vært hos foreldrene mine i natt, siden det har vært meldt så mye regn og han trives best med å være ute, men i dag skal vi få opp ett veldig hjemmesnekkra "hundehus". Nesten litt flaut, men da har han hvertfall ly og vi kan kose oss med å ha han hjemme. Det er ikke noe her han kan legge seg under når det regner, men det er det hos foreldrene mine.
Og pappa skal endelig fikse så jeg kan få lukka vinduet, på tide siden han har lovt meg at han skulle gjøre det siden jeg flytta inn hit i slutten av mai :P Begynner å bli litt kaldt å ikke kunne lukke vinduet ordentlig.
Aner ikke hva mer dagen har å tilby, men i dag har jeg lyst på en skogtur med Bamse uten ungene. Så skal pent spørre om foreldrene mine gidder å ha ungene en time eller to i ettermiddag.
Må slutte å skrive tror jeg, tankene begynner å surre over på drømmemannen. Og helst burde jeg vel skyve de tankene vekk så godt jeg kan før jeg ikke klarer å holde tilbake tårene. Kan heller skrive mer i kveld om noen er interessert. Har nok av kveldstid.
Alfie
Sitter med kaffikoppen min, røyk og hører på skrillex. Prøver å overbevise meg selv om at i dag blir bedre enn i går. Må si til seg selv at det blir bedre, i dag er bedre, det går fint.
Og det skal gå fint, hvertfall frem til kvelden er her igjen.
Ungene har trøkka i seg no corn flakes, og er klare for hva dagen har å tilby hvertfall.
Bamse har vært hos foreldrene mine i natt, siden det har vært meldt så mye regn og han trives best med å være ute, men i dag skal vi få opp ett veldig hjemmesnekkra "hundehus". Nesten litt flaut, men da har han hvertfall ly og vi kan kose oss med å ha han hjemme. Det er ikke noe her han kan legge seg under når det regner, men det er det hos foreldrene mine.
Og pappa skal endelig fikse så jeg kan få lukka vinduet, på tide siden han har lovt meg at han skulle gjøre det siden jeg flytta inn hit i slutten av mai :P Begynner å bli litt kaldt å ikke kunne lukke vinduet ordentlig.
Aner ikke hva mer dagen har å tilby, men i dag har jeg lyst på en skogtur med Bamse uten ungene. Så skal pent spørre om foreldrene mine gidder å ha ungene en time eller to i ettermiddag.
Må slutte å skrive tror jeg, tankene begynner å surre over på drømmemannen. Og helst burde jeg vel skyve de tankene vekk så godt jeg kan før jeg ikke klarer å holde tilbake tårene. Kan heller skrive mer i kveld om noen er interessert. Har nok av kveldstid.
Alfie
fredag 21. oktober 2011
Alt ble snudd opp ned fortere enn jeg hadde trodd.
I mai i år fikk jeg kjæreste, en helt fantastisk mann som aldri kan overgås. Jeg har aldri vært så forelska noen gang, aldri følt det jeg føler for han før. Alt var så intenst og helt sykt bra. Det kan ikke beskrives en gang, det er det absolutt sterkeste jeg noen gang har følt, og det beste.
Sommeren kom, og vi bestemte oss for å flytte sammen, vi skaffet en valp sammen. En nydelig Newfoundlandshund, vi måtte kjøre fem timer oppover for å hente han. Her satt jeg, med en valp, en sær katt (som jeg hadde fra før), barna mine og bare ventet på at tiden skulle komme, endelig skulle drømmemannen snart flytte inn med oss. Dagen kommer, faren min kjører flyttelass og kameratene hans (og han selv) bærer inn ting etter ting. Jeg var lykkelig, men i all min lykke, glemte jeg hans? To uker før han flyttet inn så spurte jeg han om han var sikker på at han ville dette, og det var han helt sikker på. Aldri vært så sikker på noe før.
Det gikk to uker, så ville han prate. Han gjorde det slutt. Verden min falt i tusen knas og jeg reagerte helt merkelig. Han har gitt meg sine grunner, men jeg husker de ikke. Som om jeg har helt fortrengt det. Har fortalt dette til han også, og sagt at jeg faktisk ikke vil vite det nå. Ikke på det punktet jeg er på nå personlig.
Det skjedde mye rart med meg rett etter bruddet, mye personlig. Og jeg er fremdeles knust, det er ikke blitt bedre, men jeg begynner å få hverdagslivet tilbake, og klarer å holde tårene tilbake til ungene har lagt seg for kvelden og jeg sitter alene, klarer å ta bikkja med meg og ikke være lei meg hele tiden.
Med hunden endte det med at jeg bytta navn på han. Nå heter han Bamse, er 4mnd og rundtom 30kilo.
Han var 8uker og 11kilo når jeg fikk han.
Personlig har jeg gått ned 7kilo etter drømmemannen dro.
Jeg kaller han drømmemannen, for han var og fremdeles er det på tross av at han ikke ville mer. Det er mange her i verden som gjør mye rart, sier mye rart. Ingen er feilfrie. Og han var alt jeg kunne håpt, drømt om og ønsket meg. Vi var ikke sammen lenge, og samboere var vi ikke i mer enn 2uker. Men det er det mest intense og den beste kjærligheten jeg noen gang har opplevd på tross av at den ikke varte lenge. Det kan virkelig ikke foreklares, og ikke forståes om man ikke har opplevd det.
Jeg har fått god hjelp av familie og noen utvalgte i den første tiden, og det er jeg veldig takknemlig for.
Jeg er i en god periode nå, men jeg kan fremdeles ikke le uten å begynne å grine etterpå fordi jeg lo uten han, fordi jeg ikke kan gå hjem å fortelle han om det som var så vittig etterpå. Jeg klarer ikke spise med hverken god eller ok samvittighet.(men få hvertfall i meg noe nå da.) Jeg slettet meg fra facebook samme dagen som han dro, og jeg tør ikke gå tilbake dit. Jeg er ikke klar for å ta bort forholdstatusen min, til å se hvor bra han har det, til å se at bildene av oss er borte. De fine, fine bildene.
Jeg er alene med barna mine stortsett hele tiden, i sommer mens jeg hadde det veldig bra fikk ungene sjokk nyheten om at pappa skal flytte langt bort så samvært blir mye mindre enn det var. De er så glad i pappan sin, det er vondt å se på nå. Det lille de ser han er jo bra forsåvidt, men de griner så etter han, savner han, og er utrøstelig på det. De ringer han av og til, og gleder seg helt vilt til neste gang de skal treffe han. Det er vondt for meg å se at de savner han så, men det gleder meg at de blir så nesten overlykkelige når de skal på samvær igjen.
Det er nok litt vanskelig å forstå alt hvordan det ligger ann og sånn. Men bare spørr om dere lurer på noe. Er ikke helt inni denne blogge greia, så tar nok litt tid kanskje.
Men forhåpentligvis er det noen som leser og gidder å holde på å lese, så blir dere kjent med åssen ting er etterhvert. Vær tålmodig med meg.
Alfie.
Sommeren kom, og vi bestemte oss for å flytte sammen, vi skaffet en valp sammen. En nydelig Newfoundlandshund, vi måtte kjøre fem timer oppover for å hente han. Her satt jeg, med en valp, en sær katt (som jeg hadde fra før), barna mine og bare ventet på at tiden skulle komme, endelig skulle drømmemannen snart flytte inn med oss. Dagen kommer, faren min kjører flyttelass og kameratene hans (og han selv) bærer inn ting etter ting. Jeg var lykkelig, men i all min lykke, glemte jeg hans? To uker før han flyttet inn så spurte jeg han om han var sikker på at han ville dette, og det var han helt sikker på. Aldri vært så sikker på noe før.
Det gikk to uker, så ville han prate. Han gjorde det slutt. Verden min falt i tusen knas og jeg reagerte helt merkelig. Han har gitt meg sine grunner, men jeg husker de ikke. Som om jeg har helt fortrengt det. Har fortalt dette til han også, og sagt at jeg faktisk ikke vil vite det nå. Ikke på det punktet jeg er på nå personlig.
Det skjedde mye rart med meg rett etter bruddet, mye personlig. Og jeg er fremdeles knust, det er ikke blitt bedre, men jeg begynner å få hverdagslivet tilbake, og klarer å holde tårene tilbake til ungene har lagt seg for kvelden og jeg sitter alene, klarer å ta bikkja med meg og ikke være lei meg hele tiden.
Med hunden endte det med at jeg bytta navn på han. Nå heter han Bamse, er 4mnd og rundtom 30kilo.
Han var 8uker og 11kilo når jeg fikk han.
Personlig har jeg gått ned 7kilo etter drømmemannen dro.
Jeg kaller han drømmemannen, for han var og fremdeles er det på tross av at han ikke ville mer. Det er mange her i verden som gjør mye rart, sier mye rart. Ingen er feilfrie. Og han var alt jeg kunne håpt, drømt om og ønsket meg. Vi var ikke sammen lenge, og samboere var vi ikke i mer enn 2uker. Men det er det mest intense og den beste kjærligheten jeg noen gang har opplevd på tross av at den ikke varte lenge. Det kan virkelig ikke foreklares, og ikke forståes om man ikke har opplevd det.
Jeg har fått god hjelp av familie og noen utvalgte i den første tiden, og det er jeg veldig takknemlig for.
Jeg er i en god periode nå, men jeg kan fremdeles ikke le uten å begynne å grine etterpå fordi jeg lo uten han, fordi jeg ikke kan gå hjem å fortelle han om det som var så vittig etterpå. Jeg klarer ikke spise med hverken god eller ok samvittighet.(men få hvertfall i meg noe nå da.) Jeg slettet meg fra facebook samme dagen som han dro, og jeg tør ikke gå tilbake dit. Jeg er ikke klar for å ta bort forholdstatusen min, til å se hvor bra han har det, til å se at bildene av oss er borte. De fine, fine bildene.
Jeg er alene med barna mine stortsett hele tiden, i sommer mens jeg hadde det veldig bra fikk ungene sjokk nyheten om at pappa skal flytte langt bort så samvært blir mye mindre enn det var. De er så glad i pappan sin, det er vondt å se på nå. Det lille de ser han er jo bra forsåvidt, men de griner så etter han, savner han, og er utrøstelig på det. De ringer han av og til, og gleder seg helt vilt til neste gang de skal treffe han. Det er vondt for meg å se at de savner han så, men det gleder meg at de blir så nesten overlykkelige når de skal på samvær igjen.
Det er nok litt vanskelig å forstå alt hvordan det ligger ann og sånn. Men bare spørr om dere lurer på noe. Er ikke helt inni denne blogge greia, så tar nok litt tid kanskje.
Men forhåpentligvis er det noen som leser og gidder å holde på å lese, så blir dere kjent med åssen ting er etterhvert. Vær tålmodig med meg.
Alfie.
Abonner på:
Innlegg (Atom)