Slo meg nettopp. Noe jeg ikke tenkte på.

Kom nettopp i hode på meg, at kanskje noen tar denne blogginga mi for å få sympati. (uten at noen har sagt det)
Men jeg driver altså ikke å skriver for å få sympati og sånn. Jeg skriver for å få ut ting, og på facebook sitter det en herlig gjeng med masse forskjellige meninger, og det har kommet meg for øre at de tenker på meg. Derfor begynte jeg, for at de kan se hvordan det går, hvordan jeg selv tenker og at jeg prøver å komme meg selvom det aldeles ikke er lett.

Vet det er mange meninger der ute i verden. Men dette er ikke for å få sympati.
Og det er pga alle disse meningene her i verden jeg bestemte meg for å skrive dette innlegget her.

Joda, jeg syns forferdelig synd på meg selv, helt ærlig. og syns det er godt å høre at noen bryr seg om meg. Men jeg må ha ting ut, på tross av mange meninger blir dette en liten slags dagbok for meg.
Jeg er en merkelig skapning, men det må man bare tåle, samme som jeg må tåle at mange har meninger jeg ikke deler.

Det ble avklart med at foreldrene mine ser etter ungene mens jeg tar en skogtur med Bamse etterpå.
Føler det blir litt "egenterapi" å ta han med ut i skogen bare jeg og han. Man kan få mange tanker, både klare og uklare når man tusler rundt i skogen alene. Det kan være befriende og bra, og det kan føre til tankekjør og kanskje ikke ende like bra som jeg håper. Men alt i alt kanskje det bare er bra for hode uansett.

Om jeg ender opp med å grine midt i turen så vet jeg at jeg kan ringe til en person å få utløp for alt om jeg har behov for det. Det er godt å vite at man har en som gidder å bare høre på at man griner om det er det man trenger.

Alfie