Sur på meg selv.

Jeg kjenner jeg begynner å bli sur på meg selv nå jeg spiser.
Jeg har begynt å få sult følelse etter en stund uten, og smått har jeg spist noen ganger.
Men nå blir jeg sur når jeg gir etter, jeg har ikke lyst til å gå opp de kiloene jeg har gått ned den siste tiden. Og jeg vet at jeg kommer til å gå de opp om jeg gir etter for mat hele tia.

Teit nok, så blir jeg faktisk sur fordi jeg er så sur også.
Det har bare slått igjen på meg selv å være så sur selvom det har gått hardt utover andre også.
Og sta som jeg er, og så stor stoltheten min er så nekter jeg å si noe til de det har gått utover.


Jeg skulle egentlig på skrillex i november, og har gleda meg psycko mye til det.
Men så ble jeg av en eller anna teit grunn jeg ikke aner selv en gang drit sur og nekter å gå likevel.
Dette går utover meg selv og kameraten min som jeg skulle dit med. Likevel, nekter jeg å svelge stoltheten min. Humøret mitt er så ustabilt at det er vondt for tia. Presterte å si at om det skulle bli noe så måtte det jævlig god overtalelse til.(Noe som ikke skjer.)
Selvom vi har vært gode venner nå, så snakker vi faktisk veldig lite nå, og i dag, ikke snakket noenting. Så vennskapet er nok lagt dødt.

Har ikke hatt en grei dag i dag i det hele tatt, og tenker det skal bli godt at den snart er over. Håpe på bedre i morgen.


Har også sendt melding til drømmemannen min i dag, men ikke fått noe svar. Regner med at han er lei av meldinger fra meg, selvom jeg har prøvd så godt jeg kan å ikke snede så mye meldinger til han. Jeg føler jeg prøver for hans skyld å gi han fred fra meg. Jeg sender ikke meldinger til han hver dag, og sjeldent jeg sender mer enn ett par meldinger.
Skulle ønske jeg kunne gi han hele verden og mer. Virkelig.
Herre gud jeg savner han, nærheten hans, kysset hans, klemmene hans, stemmen... alt.

....


Alfie...