Alt ble snudd opp ned fortere enn jeg hadde trodd.

I mai i år fikk jeg kjæreste, en helt fantastisk mann som aldri kan overgås. Jeg har aldri vært så forelska noen gang, aldri følt det jeg føler for han før. Alt var så intenst og helt sykt bra. Det kan ikke beskrives en gang, det er det absolutt sterkeste jeg noen gang har følt, og det beste.
Sommeren kom, og vi bestemte oss for å flytte sammen, vi skaffet en valp sammen. En nydelig Newfoundlandshund, vi måtte kjøre fem timer oppover for å hente han. Her satt jeg, med en valp, en sær katt (som jeg hadde fra før), barna mine og bare ventet på at tiden skulle komme, endelig skulle drømmemannen snart flytte inn med oss. Dagen kommer, faren min kjører flyttelass og kameratene hans (og han selv) bærer inn ting etter ting. Jeg var lykkelig, men i all min lykke, glemte jeg hans? To uker før han flyttet inn så spurte jeg han om han var sikker på at han ville dette, og det var han helt sikker på. Aldri vært så sikker på noe før.

Det gikk to uker, så ville han prate. Han gjorde det slutt. Verden min falt i tusen knas og jeg reagerte helt merkelig. Han har gitt meg sine grunner, men jeg husker de ikke. Som om jeg har helt fortrengt det. Har fortalt dette til han også, og sagt at jeg faktisk ikke vil vite det nå. Ikke på det punktet jeg er på nå personlig.

Det skjedde mye rart med meg rett etter bruddet, mye personlig. Og jeg er fremdeles knust, det er ikke blitt bedre, men jeg begynner å få hverdagslivet tilbake, og klarer å holde tårene tilbake til ungene har lagt seg for kvelden og jeg sitter alene, klarer å ta bikkja med meg og ikke være lei meg hele tiden.

Med hunden endte det med at jeg bytta navn på han. Nå heter han Bamse, er 4mnd og rundtom 30kilo.
Han var 8uker og 11kilo når jeg fikk han.
Personlig har jeg gått ned 7kilo etter drømmemannen dro.

Jeg kaller han drømmemannen, for han var og fremdeles er det på tross av at han ikke ville mer. Det er mange her i verden som gjør mye rart, sier mye rart. Ingen er feilfrie. Og han var alt jeg kunne håpt, drømt om og ønsket meg. Vi var ikke sammen lenge, og samboere var vi ikke i mer enn 2uker. Men det er det mest intense og den beste kjærligheten jeg noen gang har opplevd på tross av at den ikke varte lenge. Det kan virkelig ikke foreklares, og ikke forståes om man ikke har opplevd det.

Jeg har fått god hjelp av familie og noen utvalgte i den første tiden, og det er jeg veldig takknemlig for.

Jeg er i en god periode nå, men jeg kan fremdeles ikke le uten å begynne å grine etterpå fordi jeg lo uten han, fordi jeg ikke kan gå hjem å fortelle han om det som var så vittig etterpå. Jeg klarer ikke spise med hverken god eller ok samvittighet.(men få hvertfall i meg noe nå da.) Jeg slettet meg fra facebook samme dagen som han dro, og jeg tør ikke gå tilbake dit. Jeg er ikke klar for å ta bort forholdstatusen min, til å se hvor bra han har det, til å se at bildene av oss er borte. De fine, fine bildene.

Jeg er alene med barna mine stortsett hele tiden, i sommer mens jeg hadde det veldig bra fikk ungene sjokk nyheten om at pappa skal flytte langt bort så samvært blir mye mindre enn det var. De er så glad i pappan sin, det er vondt å se på nå. Det lille de ser han er jo bra forsåvidt, men de griner så etter han, savner han, og er utrøstelig på det. De ringer han av og til, og gleder seg helt vilt til neste gang de skal treffe han. Det er vondt for meg å se at de savner han så, men det gleder meg at de blir så nesten overlykkelige når de skal på samvær igjen.

Det er nok litt vanskelig å forstå alt hvordan det ligger ann og sånn. Men bare spørr om dere lurer på noe. Er ikke helt inni denne blogge greia, så tar nok litt tid kanskje.

Men forhåpentligvis er det noen som leser og gidder å holde på å lese, så blir dere kjent med åssen ting er etterhvert. Vær tålmodig med meg.

Alfie.