Dagen i dag, og litt deppings,, =/

Tusla avgårde med en overraskene omgjengelig valp i dag, når vi kom oss opp til skogen jeg tenkte vi skulle og jeg slapp han løs for å løpe litt av seg, ble han bare hengende rundt meg. Akkurat som "hvor skal du nå?" , han gikk litt i forveien, så venta på meg så måtte jeg gå i forveien. Men så fant han seg en dam, og finner Bamse seg en dam så MÅ den bades i. Han stor koser seg uansett hvor lite eller mye vann han finner.

Nedi her fant han vann som han vassa i.
Ble ikke mye tid til tenking i skogen, og det var kanskje like greit.

Ble likevel på gråten mens jeg var hos foreldrene mine istad, klarte å holde igjen. Men det var nære på.
Når vi kom hjem og ungene fikk lagt seg bare gikk jeg tomt rundt i leiligheten, lå litt på sofaen, uten en tanke. Men likevel med gråten rett rundt hjørnet.

Blir sittende å tenke litt etterhvert. Drømmemannen har gjort så godt han kan for at det ikke skal være så alt for vondt for meg. Han tok ikke med seg annet ett par klær når han reiste, det tok noen uker før han hentet pc'n sin, og da var det fordi han fikk ett spill han har ventet og gledet seg drit lenge til. Han hentet ikke resten av tinga sine før det var gått ganske nøyaktig en måned etter bruddet.

Jeg kommer for alltid til å hate 15, 16 og 17ende... Natt til 17ende traff jeg han for første gang(og det smalt en intens kjemi man bare tror finnes i fantasier), 16ende ble vi sammen, 15ende dro han fra meg, og igjen, 17ende hentet han alle tingene sine og flyttet til ny leilighet.

Jeg har felt så mange tårer, og jeg vet at enda fler vil det bli.
Det er så vondt, jeg elsker han så intenst, jeg husker løftene og svergelsene han kom med, ønskene han sa han hadde for oss. "åh, kan ikke vil gjør sånn og sånn en gang?" "jeg har funnet drømmehuset vårt"
Det var så mye han ville vi skulle gjøre sammen, og det var så mye han lovte ungene mine. "Jeg skal aldri gå fra dere."
Datteren min er glad i å lage ting, rett og slett barnekunst. En dag i sommer gikk han til datteren min og sa, "En dag, så skal jeg kjøpe hus til oss, så skal du få ditt eget kunstrom!" (Helt seriøs, og med glød sa han dette til henne.) Hun strålte av lykke.

"kan ikke vi tattovere oss sammen en gang?, kan ikke vi ha kjæresteringer?" "Vi må ta kjærestebilder hos fotograf!"

I sommer skulle vi på ett familieselskap som var så langt unna at min far måtte kjøre oss. Bilen full og avgårde. Der møter min far foreldrene hans, ja, egentlig hele slekta. Og moren hans sier til pappa, "Dette er det beste som kunne skjedd, han har aldri ønsket seg noe så mye som han ønsket en familie og alt han fikk med meg."

Det var drømmemannen som insisterte på å treffe barna mine, søstrene mine,familien. Han insisterte på at jeg skulle treffe familien hans. Han dro meg inn i alt, og jeg har aldri (ja faktisk,aldri), vært så involvert i en kjæreste før. Det var godt, jeg tenkte det var bra, herregud. Dette viser jo hvor seriøst alt er. Jeg var egentlig overlykkelig. Vi hadde bra kontakt med familien hans, og med min. Til og med min eldste søster likte han, og DA er det bra da. Og etter hva jeg hørte så likte familien hans meg også.

Han klarte å lire ut av seg at det skjedde nok noe mer snart, og da måtte bestevenninna mi hjelpe han. (På ett punkt ville han faktisk fri til meg.)

Jeg har skrevet så mye, uten å felle en tåre til nå. Sikkert fordi jeg har snakket mye om det før, og nå kan jeg lukke det ute til jeg er i senga.

Herregud, vi kjøpte tørketrommel til 6500,- en uke før han dro....
Vi rakk så mye på så kort tid... Ungene spør fremdeles etter han. maser om kveldene, "hvor er han?" "Når kommer han?"
Kan ikke si så mye, med klump i halsen sier jeg at han er hjemme der han bor nå, og at han kommer på besøk når han har tid.
Og det gjør han, han er ute å besøker oss. Han er ikke annet enn snill, han er glad i ungene og ungene er glad i han. Og jeg er veldig glad for at han ikke bare stikker helt avgårde.
Sist han var her klarte jeg ikke holde tårene tilbake når han dro, ungene sov så de merka det ikke. Men fanken. Jeg skulle jo ikke grine mer forran han, det hadde jeg bestemt meg for, for lenge siden. Jeg klarte å holde det meste tilbake til han var reist. Heldigvis, visst ikke så hadde han vel trukket seg enda mer tilbake enn han allerede har gjort.

Nei, plutselig ble det nå tomt i hode mitt igjen. Vet ikke hva mer jeg skal si nå. Kommer jeg på noe plutselig igjen så setter jeg meg ned å skriver igjen, uansett om det er tre på natta eller midt på dagen..
Men akkurat nå, så må jeg ha litt alfie-tid. Som jeg har hver kveld.

Alfie.