Faregene mine.. Og Drømmemann..

Ikke noe pakke i dag heller.. Nå begynner jeg å bli skuffa. Jeg har alltid vært imponert over den korte leveringstida til superkul, men nå svikter de meg litt. Selvom jeg bestilte på lørdag har jeg alltid fått varene mine 1 eller 2 dager etter bestillinga. Og nå har jeg venta i tre dager, VET at det ikke er mye. Men like suffende når man er vandt til å få ting fort og venter noe forfedelig fordi man gleder seg så til forandringer. I know, jeg er klagete og sær :P

Jeg har våget meg inn på facebook igjen i dag. Det var en dårlig ide, jeg trodde det var en dårlig ide, og det viste seg glatt å være det også...
Jeg har allerede felt mange tårer siden jeg logget meg på for noen timer siden. Og kjenner det ligger flere tårer rett rundt hjørnet. Alle sier jeg burde slette han som venn for å slippe å se han osv. Men jeg vil ikke, jeg er ikke sur på han. Savnet er vondt, det skriker inni meg. Men jeg kan ikke slette han fra livet mitt.
På tross av alt, så var han en stor del av livet mitt i en kort periode. Større enn noen andre har vært.

Jeg vil ha oppmerksomheten hans, men får den ikke. Vil ikke ha andres oppmerksomhet. Kanskje derfor jeg reagerer med å farge håret i sjokk farger og tar flere piercinger.
Jeg vet det er fåtallet av gutter/mannfolk som liker jenter på min alder som ser sånn ut. (Selvom jeg kun er meg selv, og gjenspeiler det i utseende.) Jo mer jeg utfolder utseende mitt, jo mindre oppmerksomhet vil jeg få, og jo mindre vil jeg ha å irritere meg over.

-drømmemann.. du kan ikke mene at du ikke forstår at jeg fremdeles elsker deg høyere enn mitt eget liv?
Skulle ønske jeg turte å spør han om det. Men nei, jeg gjør ikke det.
Du kan ikke mene at du ikke forstår at jeg gjør ting for deg jeg aldri ville gjort for noen andre. Har du ikke sett at hver gang du sier hopp så spør jeg hvor høyt?

Jeg har turt å si nei til deg en gang, men gikk ganske raskt tilbake på det fordi jeg var livredd for å miste noe.

Jeg savner deg, lengselen etter deg gjør så vondt at jeg har lyst til å spy.
Jeg elsker deg så høyt, og tanken på at du vil ha meg bort knuser meg. Det gjør vondt, og det følels seriøst som om hjertet blør.
Jeg har så vondt i hode hele tia fordi tårene presser på mens jeg prøver forgjeves å holde de tilbake hele tiden.
Jeg har begynt å drikke sukkerfri brus, fordi jeg er livredd for kaloriene i vanlig cola.
Jeg begynte å spise igjen, og strever for å spise mindre og mindre hver dag. For jeg er livredd for å bli tjukk, livredd for at du ikke skulle ville ha meg på den siste måten lenger.

Hvorfor sa du ikke ifra når vi hadde en avtale om at du ikke kom likevel?
Hvorfor fant jeg dette ut av andre?

Det er så mye jeg lurer på som jeg aldri kommer til å spørre deg om, som jeg aldri kommer til å si.
For jeg er livredd.. Livredd for å miste deg helt.

Alfie...