Kjærlighet, verdens beste følelse som kan ende opp med å bli verdens verste følelse.

De tyngste dagene i måneden er nå.  Heldigvis den siste nå. 15nde, 16ende og 17ende.

Jeg husker ikke lenger hvor mange ganger jeg har grenet nå, men siste nå har var så lenge.
i halvannen time har jeg lagt på sofaen uten å klare å stoppe.
Sendt en lang melding til både søstra mi og mamma, bare for å få noe av tankene vekk fra hode. Uten å nødvendigvis få svar. Og jeg tror egentlig at folk rundt meg tror det går bedre med meg enn det egentlig gjør.
For jeg sier ikke så mye lenger. Jeg gjemmer det vekk til jeg er alene.

Men det begynner å bli ganske vondt og tungt å holde alt tilbake så mye.
Jeg er trist, jeg har det vondt. Det er ikke bedre. Jeg elsker han like høyt enda, lengselen etter han tar livet av meg.
Kan vel likegodt skrive inn meldinga jeg sendte inn her.

Jeg må bare si det yil noen. Uten at jeg trenger noe svar egentlig. Må bare ha det ut av hode. Datoene 15ende, 16ende og 17endeer de verste. For det var alltid noe med meg og Drømmemannen som skjedde da.
Jeg klarer ikke ant enn å grine. Det gjør så vondt enda, det er ikke mer igjen av meg. Jeg savner han så helt forjævlig intenst! Jeg elsker han så! Jeg får ikke sove, jeg får ikke gjort noe som helst, for alt jeg tenker på er han, hele tia. Jeg er så utslitt av å elske han så, og av å savne han så. Det gjør heilt vondt i kroppen. Og ingen kan noen gang forstå hvordan det er, og ingen kan noen gang gjøre det bedre. Jeg mister han bare mer og mer. Jeg mister meg selv, for jeg klarer ikke leve ordentlig uten han. Jeg prøver og prøver, men mislykkes heile tia. Og alt jeg vil er å ha han hjem igjen å få lov til å vise han hvor mye jeg elsker han. Men jeg må alltid bare skjule alt jeg føler for han. Jeg ville gitt alt for den mannen. Alt. Og jeg får ikke lov. Og det er så ubeskrivelig vondt. Det er tungt å holde inne på alt. Det gjør vondt å le, å vite at jeg ikke kan gå hjem å fortelle han om det som var så vittig. Det gjør vondt å føle at jeg ikke ser bra nok ut for han, å vite at min kjærlighet ikke er nok for han. Det gjør vondt å vite at jeg aldri vil gjøre han så lykkelig som jeg ønsker og drømmer om. Han, han var alt. Og det er så urettferdig at han strevde så for å gjøre bursdagen min så bra, så måtte jeg bare sitte å lure på om jeg skulle tørre å sende gratulasjonsmelding på telefonen, og ikke kunne gjøre noenting. Jeg trodde ikke det var mulig å elske en person så høyt som jeg elsker akkurat han. Det er skummelt at så stor kjærlighet for ett menneske an være så sinnsyt, sinnsykt godt, og på samme måte den verste smerten man noen gang kan oppleve. Den største sorgen. Og det er grusomt at ett menneske skal kunne ha så mye makt over en annen person uten å ville ha det.



Jeg er helt nummen etter all grininga. Nummen i hele kroppen.
Tom, men likevel full av lengsel.

Sangen går igjen i hode mitt. Siri Nilsen - Alle snakker sant/Hvor skal du gå?

Og jeg griner mer.

Jeg kan enda se deg klart foran meg, og alt jeg klarer å gjøre er å grine.

Du, bare du.
Vi rakk alt for mye på alt for kort tid.
Jeg falt så hardt for deg at det skulle ikke vært lov.
Jeg klarer ikke se veien uten deg. Alle får sitt livskjærlighet.
Men det vil ikke dermed si at man er så heldig å får beholde den.

Jeg kommer alltid til å hate meg selv for at du dro.
Kommer alltid til å ha en lengsel etter deg, følelse for deg.
Knipser du kommer jeg løpende uten å blunke.


Alfie.. </3