Jeg har en storesøster. Ho er 7år eldre enn meg, når man nærmer seg 30 så ville en trodd at provokasjonslysta ikke er så stor lenger når det gjelder småsøsken. Men det har altså ikke gitt seg på ho. Og aldri kommer det til å gi seg heller, er det noe jeg har lært i livet så er det at ho og en til aldri kommer til å bedre seg i det hele tatt, og alt de tenker på er kun seg selv.
Det er faktisk så ille at jeg ikke orker å være hos foreldrene våre samtidig som ho er der. Jeg prøvde sist nå, for jeg kom nettopp inn døra hjemme. Etter å ha gjort alt galt i oppveksten vår og fremdeles gjør alt galt så er jeg dritt lei. Jeg er så fantastisk lei av å svelge kamel på kamel for den fitta der.
Greia er den også, at det føles ikke en gang ut som om ho er søstra mi. Jeg kan nesten ikke huske at ho bodde hjemme, og når ho flytta ut så så vi ho nesten aldri heller. For ho har alltid bodd langt hjemmefra. Men så bestemte ho seg plutselig for å flytte tilbake til disse kantene.. Jeg husker jeg grua meg, for jeg visste at det kom til å ende opp sånnn som dette.
Ifjor så feirte vi ikke jul med mamma og de en gang pga det kun var krangling mellom meg og ho.
Greit nok, ho skal ikke ha skylda for alt aleine. Men det er faktisk grenser for hva jeg gidder å ta i mot.
Og jeg tviler faktisk på at i år blir noe bedre. Jeg regner faktisk med at jeg og ungene sitter her hjemme å feirer jul bare oss tre i år. Det høres faktisk ut som det beste nå.
Jeg er så jævla lei, av at ho lissom vet så mye bedre enn alle andre, og alt som blir gjort er galt om det ikke er ho selv som gjør det så klart..
Vel. Familieidyll? Neida, det er faktisk en umulighet så lenge vi to må gnues sammen.
Herregud, jeg vil bort herfra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar