Når jeg tok morgen turen med Bamse i dag så møtte jeg på en dame som stoppa og prata.
Var helt tydelig at ho visste hvem foreldrene mine og meg var, og at vi hadde hatt samme rasen før når jeg var liten.. Greia er den at mens jeg står å prater med ho, så tenker jeg i mitt stille sinn "Hvem i all videste verden er du?!?" Og ikke går det ann å forklare utseendesmessig for foreldrene mine hvem det var. For det var standar gammel dame. Kommer til å lure på dette i en evighet. :P Og nei, jeg følte ikke akkurat jeg kunne stoppe opp å si, "Forresten, jeg husker ikke deg." eller noe.
Var innom foreldrene mine en tur i dag også, og ettersom jeg har skjønt så har eldste søstra mi skjønt at jeg ikke ønsker ho velkommen til å delta på ting sammen med meg. Var hvertfall ên lettelse i livet.
Det næmer seg nemlig lanternefest i barnehagen, og ho ville blitt med. Men jeg vil slettes ikke ha ho i nærheten av meg, og aldeles ikke med til barnehagen så ho kan stå å kjefte på meg og ungene forann masse folk.
Drømmemannen, jeg slutter aldri å tenke på han. Og stadig finner jeg noen av lappene han skrev når vi var sammen. Og like vondt gjør det å se de hver gang. Hva gjør jeg med lappene? Jeg beholder de, lar de ligge der jeg fant de. Han så nok den han hang på kjøleskapet i sommer, han virket rar etter å ha gått forbi kjøleskapet. Men han sa ingenting.
Jeg om nær han, jeg la meg inntil skuldra hans litt i går uten at han dyttet meg vekk. Kroppen blir helt nummen av å være nær han. Hode blir lett. Men ett virrvarr av følelser strømmer igjennom hele sjela.
Kjærlighet, noe så stort, som kan være så sinnsykt godt har bare blitt så sinnsykt vondt.
Den kjærligheten som en gang så fantastisk god, har bare blitt en enorm sorg.
En sorg jeg prøver å skjule for han, men som han ganse sikkert ser noe til.
Gleden jeg kjenner når jeg får melding fra han, når jeg venter på at han skal komme bort. Den er like stor som den alltid har vært, bortsett fra at det følger nå en bismak. En smak av tårer, tomhet og frykt. Tårer, tårer av savn og kjærlighet som ikke blir gjengjeldt, Tomhet, den tommeste følelsen man får når ett menneske man elsker og har fått og delt så mye med bare snur og går, Frykt for at jeg ikke skal være bra nok for å ha det bittelille jeg har.
Jeg har en enorm bekymring inni meg, som involverer kropp.
Kroppen min er ikke bra nok for han, jeg må slanke meg!
Jeg har strekkmerker og kan ikke gjøre noe med det. Hva tenker han for noe fælt om det!?
Sier han hopp, så spør jeg garantert "Hvor høyt??" Og føler jeg ikke hopper høyt nok.
Jeg stever etter å bli bra nok for han. Jeg strekker ikke til.
I fortvilelse tyr jeg noen ganger til smerte for å få vekk indre smerte.
Medusa piercingen min er ett resultat av indre smerte, og nå, nå i noen dager har jeg en trang til å få smerte i form av å tattovere meg selv igjen. Jeg prøver å tenke ut så godt jeg kan å få råd til en tattovering.
Om jeg får det til etterhvert (Kanskje nyåret?), så vil den plasseres på en plass få personer vil like.
Jeg vet pappa kommer til å bli veldig overgitt, rett og slett fordi jeg vil ha en ganske stor på brystet.
Men spiller fint liten rolle hva andre mener, for det er jeg som vil ha det der resten av livet.
Anyways, piercing og tattovering er noe jeg både elsker og bruker for å få fokuset litt vekk fra den indre smerten.
Alfie...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar