I går. Og nå... Og før...

Vel så ble det ingen skriving på meg hverken kvelden jeg hadde tenkt eller i går. Men tia har lissom gått så fort.
I går var jeg hos psykologen, og det gikk jo forsåvidt greit det. Og for første gang fikk jeg faktisk høre at jeg hadde god grunn til å være så sur som jeg er. Jeg ble helt overraska når ho sa det. Og jo mer jeg går dit jo mer finner ho ut og jo fler grunner får jeg til at jeg er som jeg er.

Når jeg kom tilbake i går etter timen min, drassa jeg med meg jentungen hjem, (fikk hjelp til å hente guttungen som va i barnehagen) og så bakte jeg boller. Jeg hadde så sinnsykt lyst på boller! Ungene nekta å spise de pga de var lunkene når de fikk hversin. Menmen, kanskje det heller frister i dag. Men jeg kan heller ikke skryte på meg at dette var en av de gode bakverka mine. :P Jeg hadde mer suker i enn jeg skulle, likevel smakte det mest gjær. :P 

Idag stod jeg og guttungen opp halv sju, riktignok. Han stod opp noe før meg, men vi forsov oss hvertfall ikke i dag, jentungen sover og siden ho er så klein enda så blir ho hjemme i dag også. Jeg får hjelp til å få levert guttungen i barnehagen.
Håper jentungen sover til ho våkner selv, ho hadde hatt godt av å sove lenge i dag.


I morra kommer Drømmemannen på besøk! Jeg gleder meg og gruer meg. Gruer meg fordi jeg rydda lapper av kjøleskapet her en dag og fant en av post-it lappene han hadde skrevet til meg når vi var sammen. Og da funka ikke greia mi med å bare skyve tanker unna lenger.. Alt kom tilbake til meg med en gang. "Du er den jeg vil dele resten av mitt liv med, L.... Jeg elsker deg gullpus!"

En gang jeg skulle på butikken og jeg skreiv handlelapp, så tok han lappen og skreiv "Elsker deg pus" bak lappen. Han har skrevet så mange fine små lapper til meg.
Første gangen han var på besøk hos meg så skreiv han en lapp og klarte å snike den i baklomma mi før han gikk. når han var reist fikk jeg melding om at jeg måtte sjekke lomma mi. og der stod det "visste du at du er helt fantastisk? For det er du!"

Sånne ting bare gjorde alt mye bedre.
At jeg falt enda mer enn jeg trodde var mulig.

Tanken på at jeg aldri får det igjen er så sår at halve kunne vært nok.
Og i går klarte jeg å begynne å grine over han igjen, mens jeg så på søstrene Kardashian.
(Av alle ting).
Jeg klarte ikke stoppe igjen, og la meg hulkene i senga mi. Jeg måtte inn på rommet å legge meg, for jeg hadde lovt guttungen at vi kunne sove sammen i natt.

Alt virker så håpløst uten Drømmemannen. Han fikk meg til å tro at noen ting i det minste skulle bli bedre, for han nekta at det ikke skulle bli det. Han fikk håpet opp. Han trodde på meg, og på ett punkt på oss.
Han, han, han, han. Alt jeg klarer å tenke på er han nå. Alt jeg gjør, har planer om, så dukker han opp. Jeg må minne meg selv på at, "nei, det er ikke sånn det skal være fremover..."
Herregud, hvorfor skal det være så vondt. Skal det ikke snart avta litt?
Ser ikke ut som det, for all del. Jeg haster ikke, jeg bare skulle ønske det slutta å være vondt. Skulle mest av alt ønske at han kom og sa at han gjorde feil valg, og ville tilbake. Men det vet jeg aldri kommer til å skje.
Jeg elsker han så vannvittig. Glemmer aldri den intense kjemien, den sinnsyke energien. Noe så sterkt at INGEN hadde klart å skille oss. Og det som er sykere er jo at faktisk begge hadde sånn. Jeg kan virkelig ikke beskrive det noe bra det som var med oss, for ord er ikke nok, jeg tror faktisk ikke det er mulig å forstå før man kjenner det selv. Jeg hadde ikke forstått det før hvertfall.

Jeg er enda så fortapt i han som det jeg var dagen jeg traff han. Han insisterte på å spille en sang når vi ble sammen. Cee Lo Green - Fool for you